The bitter end
Nå er vi kommet til veis ende på dette semesteret og et skoleår er ganske så snart avsluttet. Man merker eksamensnervene står i stor kontrast til de avslappende menneskene som tusler rundt i armløse skjorter med solbriller på ute i vårsola. Og jeg merker at sommern kom litt for tidlig i år, når jeg må tilbringe den inne så er det ikke så mye vits at sola skal stå midt oppe på den blå himmelen å rope på mine hvite legger. Men så er det nå en gang slik at det bare er sånn det er. 
Sol eller ei, dette året har gått veldig fort. Og det har nok mye å gjøre med at jeg liker det jeg gjør. Men hva har jeg oppnådd, og hva ville jeg med dette? Ja si det. Det jeg vil si først og fremst er at jeg helt klart er blitt sikker på at jeg er på rett vei, dette er innenfor mitt felt. Ikke visste jeg det i første blogg innlegg, men tror jeg begynner å peile ut stien min nå. Jeg hadde opprinnelig søkt meg på årskurset, men bestemte meg for å deise til med en bachelor. Da dette er noe jeg kan trives med. Og det er jo viktig når man skal bruke såpass med år på skole. Nå har jeg ikke peilet meg helt ut hva jeg vil gjøre etter disse neste to årene, men jeg håper at jeg iløpet av disse to åra vil finne det ut. Har tenkt en del på å jobbe innenfor reklamebransjen, men radio og tv har også gjort meg nysgjerrig det siste året. Målet mitt nå er rett å slett å finne ut, vite hva jeg vil gjøre når jeg er ferdig, slik at jeg da har et mer stabilt mål å jobbe imot. Mål er gode å ha. De hjelper en på veien og gjør at man har et fokuspunkt, noe jeg trenger. Har alltid hatt lett for å miste fokus, sette lite krav til meg selv og mange ganger dårlig på å fullføre. Så dette er helt klart ting jeg jobber med og skal fortsette å jobbe med.
Uke 14 – Multimediepresentasjon av Alexander Kilelland ulykken i 1980
I dette innlegget skal jeg se på Bergenstidenes mutimediepresentasjon av Alexander Kilelland ulykken 27. mars 1980. bt.no har laget en presentasjon på sine nettsider med intervjuer av pårørende og overlevende, lysbilder og tegninger i anledning 30- årsmarkeringen. Presentasjonen innehar også en 3D animasjon av hvordan ulykken skjedde, samt noen faktaopplysniger rundt ulykken.
Hva ser jeg? Hva formidles her?
Det jeg først legger meg til merke er den dystre, mørke, urolige og muligens urovekkende sjøen denne presentasjonen har som bagrunn. Samtidig underbygges denne følelsen av de tre bildene som er plassert til høyre i presentasjonen. Disse ser man med en gang skal vise til en ulykke, tragedie. Helicopter service med en omkommet eller overlevende av noe vi nå skal få vite mer om. Samt to bilder av en plattform som ikke er som den skulle. Herifra ser jeg at jeg kan klikke meg vidre via “start” eller “bakgrunn” knappene. Først er man ofte interessert i å vite noe om hva man skal se og jeg velger å klikke meg vidre via lenken “bakgrunn”. Her møtes jeg av et klipp av en 3D animasjon som viser oss hendelsesforløpet samt en liten tekst til venstre hvor man kan lese litt rundt ulykken og i etterkant av ulykken. Er man interessert og nysgjerrig på mer har vi fått tildelt lenker i nedre høyre hjørne fra forskjellige sider som også har aktuelt stoff rundt saken. De linker blant annet til “Store Norske leksikon”, “Kulturminnet Ekofisk” og “NRK”. Dette gir oss valgmuligheter til å vite mer, noe som er veldig greit i en slik presentasjon.
Etter at man er ferdig her trykker man seg vidre til intervjuene, her kommer det opp seks ansikter og ved siden av hvert bilde finner man sitater fra intervjuene. Når det kommer til intervjuene hadde man kanskje forventet at intervjuet ble filmet og at man kunne se personen som snakket. I begynnelsen av intervjuet ble jeg litt skuffet og hadde vanskelig for å relatere til hvem som snakket og hva de følte. Jeg ville SE. Men etterhvert kommer det opp bilder av personen, plattformen, tegninger av en veltet plattform, og noen 3D klipp fra det vi fikk se tidligere. Sammen med stemmen og tankene til intervjuobjektet gir dette meg en kraftig reaksjon og jeg greier å sette det hele mer billedlig sammen i hodet.
Teksten. Hvordan formidles den?
Når det kommer til teksten er den veldig konsist. Den er skrevet for å fremprovosere følelser hos leseren. De holder seg til korte og faktarike setninger som “Tre av de sju livbåtene ble knust mot plattformen”, “Knapt en tredjedel hadde fått sikkerhetsopplæring”. Disse er med på å frembringe budskapet i teksten på en svært direkte måte. Man skjønner alvoret i det som skrives.
Sånn alt i alt er denne en veldig bra presentasjon med bilder, tekst, lyd og video. For de som ikke innehar så mye bakgrunnsinformasjon er det enkelt å greit å sette seg inn i hva det handler om. Layouten er laget på en oversiktelig og brukervennlig måte. Det er enkelt å navigere seg vidre på siden, samt at man ikke roter seg vekk. Det ligger også tilgjengelige lenker ute for de som vil lese mer om dette. En annen ting jeg la meg til merke er at man kan laste ned hvert enkelt intervju, noe som gjær det greit for de som ikke alltid har en internettforbindelse. Det at man lett finner frem til ønsket stoff og lett kan klikke seg tilbake er med på å tilgjengeligjøre presentasjonen (Engebretsen, 2002, s 30).
Noe som kanskje er en viktig faktor da jeg kan tenke meg at det er et ganske stort publikum i forbindelse med denne presentasjonen som kanskje er under gjenommsnittet vant med å klikke seg rundt på internett (da tenker jeg på de som selv var voksne nok til å oppleve dette, og gjerne er interessert i en slik minnepresentasjon).
Uke 12- Multimedial nyhetsformidling
Artikkelen “Convergens Calls: Multimedia Storytelling at British News Websites” tar for seg korleis ulike redaksjonar argumenterar for sin bruk av video/multimedia i nyheitsformidlinga. Presenter kort det du meiner er dei viktigaste momenta frå denne artikkelen, og anvend deretter desse punkta i ein kort vurdering av fvn.no. Lag lenkjer til relevante eksempel.
Hver dag består i flere valg man må ta, å det å klikke seg inn på det forundelige internett gjør ikke valgmulighetene noe mindre. Her klikker mann seg vei etter hvor og hva man selv ønsker å lese, se på, høre. Valgene er uendelige.
Det å bruke innslag av video i nyhetssaker blir mer og mer utbredt. Og flere bruker disse aktivit i søken på nyheter. Det er i mange tilfeller tidsbesparende, du får fortere med deg hovedpoenget og kanskje man får et bedre inntrykk av essensen i selve saken. Men vi bør også stille krev til kvaliteten på disse vidoene. I mange tilfeller bærer de preg av dårlig viten angående lyd, film osv og dette vil i de fleste tilfelelr skyldes prioritering av ressurser innbyrdes i de forskjellige nettavisene. De støste avisene som VG.no og Dagbladet.no har nok litt mer å stille opp med enn f.eks Fvn.no.
“The term “multimedia beast” was used disparagingly by the BBC in the context of staff who can do it all but none of it very well“
I de litt mindre nettavisene må man ofte bruke journalisten som kamra- og lyd mann også. Noen som helt sikkert vil gjenspeile seg i saken. Selve hensikten med en nyhetsvideo er jo om mulig å belyse selve nyhetssaken litt bredere, kanskje gi litt tilleggsinformasjon som man ikke finner i selve teksten.
Det å få se en filmsnutt av aktuell nyhetssak gir leseren mer tillit til aktøren som nyhetsformidler, det blir mer ekte og lettere å forholde seg til. Det å se en videosnutt fra en pressekonferanse er helt klart mer severdig enn det å lese om det på skjermen. Ofte vil saken forsterkes da omgivelsene, lyder, tonefall og kroppsspråk er en stor del av gitt setting. Det å lese om at noen er hissig blir ikke det samme som å se det i en filmsnutt.
Når det gjelder Fvn.no syns jeg de har en allmenn god nyhetsside og dekker veldig mange av sakene sine med video. De har gode artikkler og en oversiktelig side. Det ikke syns varnoe praktisk er kanskje det at man finner videosnutter uten noen form for tekstbasert tekst til, dermed vil det virke litt rotete og den mister litt sammenhengen. Foruten om dette er Fædrelandsvennen en veldig grei og informativ nyhetsside, og videosnutter er absolutt noe man bør prioritere i fremtiden.
Uke 10- Citizen Journalism
Nicholas Lemann
Nicholas Lemann publiserte denne kronikken 7 August 2006 i the New Yorker. Ta utgangspunkt i de utfordringene som diskuteres og finn frem noen eksempler på hvordan forholdet mellom amatører (f.eks bloggere) og profesjonelle ved et nettsted du kjenner til.
Er det mulig å lage journalistikk uten journalister?
Kan alle leke journalister?
Ifølge Nicholas Lemann kronikk i The New Yorker er det over 12 millioner bare i USA som blogger i USA, og av disse er det hele 34% som ser på det å blogge som en del av journalismen. Kronikken tar for seg begrepet “citizen journalism” som nå i vår tid er journalisme for oss i allmennheten. Redaktøren for “Oh my News”, Hong Eun-taek mener dette er kollektiv tenking hvor folk kan tenke sammen.
“Traditional means of news gathering and dissemination are quickly falling behind the new paradigm. . . . We believe news is something that is made not only by a George W. Bush or a Bill Gates but, more importantly, by people who are all allowed to think together. The news is a form of collective thinking. It is the ideas and minds of the people that are changing the world, when they are heard.”
Det finnes både positive og negative aspekter ved den “allmenne journalismen”. Personlige liker jeg godt å lese nyheter, kronikker, artikler, osv som er skrevet av andre enn de som kan sies å være en journalist. Jeg liker de personlige meningene, følelsene og de tankene man gjør seg når man leser en personlig blogg, nyhetssak ol. De gir meg mer, gjør at jeg vil respondere, vise at jeg er ening eller totalt uening, de hete diskusjonene som kommer ut av personlige tekstene er bare en liten del av opplevelsen man gjør seg ved slik journalistikk.
Når det kommer til “ekte” journalistikk blir jeg ofte veldig i tvil om en enkel sjal kan greie å dekke nyhetsaken fra alle aspekter, blir det ikke lett å gjøre vinklingen basert på sin egen opplevelse, og selv om man prøver å gjøre den objektiv vil den fremdeles bære preg av å ikke være det, og da sitter man som leser, helt ukritisk og sluker det journalisten skriver, og vi går ut ifra at det vi leser er slik det blir beskrevet. Da syns jeg det er masse tryggere å lese flere saker av diverse amatører som er klare i sine synspunkter og ikke legger skjul på sine hensikter med det de skriver.
Amatørene er over alt. De er naboen din, læreren din, mannen på Rimi, dama på sko butikken. Alle kan slenge seg med, dele og lære av hverandre. Alle har noe å komme med, og vi deler gjerne tanker, følelser og kunnskap. Vi sammarbeider, noen vet litt og andre vet mer. Dette blir det kommunikasjon av og man kan spre nyheter raskt og få formidlet meninger man før aldri før har kunnet.
Om det vil bli mindre av den klassiske journalismen og mer av denne “nye” vet jeg sannelig ikke. Men jeg vet at “sofa” journalistene har masse å bidra med i denne ganske så interaktive verden. Den som lever får se.
Uke 7- Sosiale medier i undervisningen?
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen tar til orde for mer bruk av sosiale medier i ungdomsskolen. Les f.eks. dette oppslaget i Aftenposten. Onsdag 10. februar skrev 14 år gamle Sonje Brøndmo et tilsvar der hun uttrykker klar uenighet med Halvorsen. Hennes synspunkt finner du her. Hva tenker du om dette?
Ja, hva tenker jeg så om dette….
Sosiale medier+ungdomskole= mindre frafall og fravær?? Kan løsningen være så enkel??
Det måtte jo skje at denne debatten kom i søkelyset. Skal, skal ikke. Det finnes flere grunner til at man godt kan dra nytte av slike redskaper i undervisningen, men flisa kan snu ganske fort også. Det å gjøre alt “kult” og “hipt” er jeg i bunn og grunn litt motstander av. Hvorfor trenger vi å gjøre alt som viser seg å være “in”? Skal man gi signaler om at absolutt alt i verden,livet og ens eksistens må være kult, hipt, gøy for at vi skal gjennomføre og inneha en viss motivasjon for å fullføre noe som helst? At vi alle står forskjellig stillt i skolen er jeg veldig klar over, og er veldig åpen for at ting skal rettelegges for hver enkelt. Men skal ting blir for “lekent”? Jeg bare ser på de åra som nå har gått siden jeg selv gikk ut fra ungdomskolen og de forskjellene det er på ungdommen nå og da. Ting har blitt gøyere, friere og morsommere på skolen og det ser man godt i elevene. Jeg tror at jo mer gøy man putter inn, jo mer av respekt vil gå tapt, grensen mellom elever og autroitære vil viskes bort og man sitter igjen med 20 hormonelle ungdommer som sitter på pulten og drikker cola, mens læreren som er mer i “kompis” sona og har lite å stille opp med for å få “struktur” i klassen.
Men når det er sagt er jeg veldig med på det at det ganske sikkert vil ha en god effekt å ta inn noen kjente elementer i skolen som ungdommen føler de allerede mestrer og som kan bidra til økt motivasjon og insiprasjon. At dette i teorien hørest fenomenalt ut er bra sikkert. Men vil det praktisk talt gå?
Når det kommer til ungdomskole eleven Sonje Brøndmo på 14 år som har skrevet et innlegg på bloggen femten.no kan jeg kanskje si vi stiller med mange like konklusjoner angående dette, da hun sier at ungdommen bruker facebook, twitter og blogg nok hjemme og at de bør gjøre mer fornuftige ting på skolen. Men når det er sagt så er det jo ikke meningen at de skal lære å bruke det, men hvordan håndtere det som et verktøy i skolen. Jeg tror det lett kan komme ut av kontroll og at man lett blir mer opptatt av hva andre gjør der “inne”.
Det at bare 70% av norske ungdommer fullfører vidregående skole syns jeg er sjokkerende i 2010. Nå er det snart ikke en eneste jobb du kan få uten å ha et fagbrev/grad i baklomma. Er hakket før man må gå skole for å få steke pølser på Narvesen så det at noen da bare velger bort skolen er for meg veldig merkelig. Men igjen så tror jeg ikke dette kommer av at man ikke vil (i de fleste tilfeller) men heller det at man faktisk ikke mestrer. Går man gjennom ungdomskolen som en einebeint “looser” kan man lett tenke seg at valget blir å droppe skolen når man først kan slippe, rett å slett fordi at det er for lite av tilrettelegging i grunnskolen. Og det er noe man absolutt bør se mer på. Får man med seg alle i grunnskolen så vil de lettere henge med vidre.
Nå er jeg på ville veier her merker jeg. Men alt i alt når man tar i betrakning at verden går vidre, utvikler seg, fornyer seg, kan man ikke annet enn å henge med, og jeg også kan lett se for meg at disse fantastiske sosiale mediene kan gjøre stor nytte av seg, ved rett bruk vel og merke. Og her bør det være veldig klare retningslinjer på dette før man i det hele tatt vurderer og ta det inn i skolesystemet.
Silikon pupper og muskler er også kult, men det er ikke alltid det er like passende….
Uke 6 – Interaktivitet
Ja, hva er egentlig interaktivitet. Ikke det letteste ordet å veie. Det fant man fort ut da Quirings artikkel står på lista for å leses, overveies og debbateres.
Når jeg selv skal prøve grave frem et fornuftig svar/gjetning på hva som menes med interaktivitet blir jeg veldig obs på at det første som kommer til meg er det å kommunisere, dele. Her kommer jo teknologien inn bildet med lett annvennelige lap-top`er og små innholdsrike mobiltelefoner. Disse gir liv til ordet interaktivitet.
Dette med å sette et fasit svar på selve begrepet, kan være en hard nøtt å knekke. Noe som kommer frem av artikkelen “What do users associate with interactivity? A qualitative study on user schemata”, av Oliver Quiring. Her baseres studien på intervjuer med 38 vidt forskjellige mennesker i helt forskjellige livsfaser hvor deres syn på interaktivitet er det som står i fokus, intervjuene ble gjort i München, Tyskland.
Nå ga denne studien litt forskjellige resultater, og det viste seg at noen av de yngste deltagerene faktisk ikke hadde noen som helst relasjon til “buzzordet” Enda begge var innehavere av mobiltelefon og pc, det skal sies at disse to kun var 14 og 16 årgamle. Ellers var det flere som hadde en del “nagative” holdninger til ordet og det dukket opp ord som; “unhealthy, dumb, bad education”, osv, mens flere kunne komme med utsagn som; “have a say in, connectedness, participate, choose”, alle disse er ord som kommer godt med i jakten på forklaringen av begrepet og fenomenet “Interaktivitet”. Som da viser seg å ha noe å gjøre med det “å gjøre noe”.
Nå til dags har de fleste i en eller annen form alltid mulighet til å være interaktiv. Det være seg gjennom mobiltelefon, data, ipod, tv. Og om man tenker seg om skal det godt gjøres å gå en dag uten å være det, iallefall gjelder det den yngste genrasjonen. Men når det er sagt så ser man jo at de mer “voksne” genrasjonene også kommer sigende etter på facebook, twitter, msn, osv. Og selv om de “eldre” kanskje er sjeldnere brukere av disse nye mediene innehar de ofte mye kunnskaper og meninger når det kommer til temaet interaktivitet. Noe som beviser at de følger opp og henger med på teknologi kappløpet.
At interaktivitet i for store “mengder” kan skape avhengighet, sosialangst, problemer i lengden er jeg ganske så enig i, alt med måte. Men det vil alltid finnes de skrekk eksemplene som vil gi negative holdninger til det å gjøre seg interaktiv, og det man alltid må være obs på er å ikke la seg suge helt inn i den store “verden” som interaktiviteten byr på, men la det være et redskap i hverdagen din, det er ikke du som skal være et redskap i den interaktive “verden”. Og det er det viktig å huske.
Livet er på utsiden! LEV DET!
Blogg oppgave uke fem, oppgave 4
I denne oppgaven skulle vi velge ut en av flere valgfrie blogger. Her skulle vi beskrive de fortellertekniske (inkl strukturelle, språklige eller retoriske) virkemidler som anvendes for å oppnå ønsket effekt. Jeg fant frem til bloggen http://cremeinterior.blogspot.com/ som jeg likte utrolig godt. Dette er en interiør blogg skrevet av ei voksen dame ved navnet Ragnhild. Ragnhild driver også en nettbutikk som selger interiør. Hennes store lindskap er akkurat dette, noe som kommer godt fram i bloggen hennes.
Når man kommer inn på siden legger man fort merke til den ryddige og “rene” layouten. Det visuelle får full pott hos meg. Er det noe jeg liker så er det et ryddig, dog spennende skjermbilde. Her er masse fargerike, stemningsfulle og “terapautiske” bilder (kan man si det?). Jeg finner en indre ro ved denne bloggen, en kopp te og litt musikk og man kan gjøre en helaften ut av dette. :p
Hun skriver veldig konsist, og det er lite utenom prat. Bloggen handler enkelt og greit om interiør. Vi hører ikke noe om mann, barn eller hund. Overskriften gir et greit bilde av hva man skal få lese i hvert innlegg.
Alle bildene som er plassert i side kolonnene i forskjellige størrelser er med å gjøre dette til en veldig visuell blogg. Jeg kan lett sitte bare å glane på bilder. Og det er kanskje mulig at det er nettop det som skjer, man blir mer opptatt av å se bildene og dropper lesingen.
Dette er helt klart en blogg for spesiellt interesserte. Det er ikke noe alle vil finne underholdende. Jeg selv liker veldig godt interiør og inspirasjonen som denne bloggen tilbyr.
Så alt i alt er dette en veldig for seg gjort blogg hvor man kan finne det man er ute etter, om det er dette man vil finne. Alt i alt terning kast FEM. 
Bloggpost 3, litt veldig på etterskudd :/
Bedre sent enn aldri var det en gang noen som sa. La oss håpe det stemmer.
Poste blogginnlegg 3:
Les Lawrence Lessig. Skriv en refleksjon rundt tanker du gjør deg om
internett nå og fremover.
Jeg kan enda huske den dagen vi fikk en data maskin i hus. Det ble opprettet et “kø” system for at man skulle slippe noe slossing inne på det gamle gjeste rommet som fra nå av skulle bli kjent som det spennende “data rommet”. Det var mange av nabo ungene som kom og ville spille, til min store irritasjon som ikke kunne eller ville skjønne hvorfor jeg av alle måtte vente på noe som var dels “mitt” i mitt eget hjem. Ikke hadde jeg trodd eller visst at denne dagen skulle forandre alt for fremtiden. Dataen ble flittig brukt, og det var ingen som ga noen form for kurs, alt jeg kan om data har jeg måttet lært meg selv. Og jeg har nok brukt en del timer foran en pc- skjerm. Med dette nye mediet kom jo den nye sosiale kommunikasjonen som nå foregikk fra data skjermen fra hus til hus. Det tok ikke lange tiden før de fleste av mine venner hadde sitt eget data rom i hus. Og slik ble det til at man fikk sitt første møte med MSN, chat.no, mIrc, samt forumer som var litt lik kommentar delen som vi kjenner fra blogg verden. Men med disse nye formene for kommunikasjon kom også ulempene. Det ble et sted hvor man kunne være anonyme, en stemme uten et ansikt. Mobbere fikk yngle i sin frihet og med lite eller ingen form for moderering av disse nettstedene ble dette en ny arena for “styggdom” (som bestemor så fint kaller det). Det ble også et sted for kriminalitet og lovbrudd. Det er et kjent faktum at på internett kan man være hvem man vil og se ut som man vil. Noe som i de fleste sammenhenger kan være en veldig bra ting, men som noen utnytter på en veldig dårlig måte.
Når jeg nå ser tilbake på den stasjonære pc`n vil jeg egentlig si at dette var en sunnere måte å bruke data som et redskap på enn det nå idag har blitt. Nå er det jo veldig beleilig med disse lap top`ene som man kan trykke ned i veska å dra med seg hvor det skal være, men jeg føler at vi alltid er på nett, og nå har vi jo også mobiltelefoner som gjør samme nytten som pcn. Nå sitter vi gjerne å ser på tv samtidig som vi sitter henslengt i sofaen med pcn på fanget, multitasking er det ikke? Det har mange ganger blitt lange netter bare med surfing, handling og sniking på nett for min del. Og mange ganger har samboeren måttet lagt seg fordi jeg ikke er helt ferdig, men jeg kommer snart. Og snaue 3 timer etterpå ligger jeg lys våken og glaner i taket og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke får sove. Er det noe å lure på liksom? Når man har stirret inn i en data skjerm i 9 timer er det ikke rart hjernen ikke får sove.
De siste årene har jo “internett” blitt ett veldig kjent begrep og nå har vi også blitt “interaktive”. Det er en egen verden “der inne” hvor man kan skape seg et “liv” og være en del av et samfunn. Dette er jeg egentlig litt skeptisk til. Har flere bekjente som har blitt sugd inn i denne verden og bare sluttet å eksistere i det “virkelige” liv. Her snakker vi om julefeirnger og kjærester på WOW (nettspill hvor man møer andre mennesker fra hele verden). Et av mange usunne interaktive internett spill. De sitter gjerne hele døgnet, sluker i seg cola og kaffe for å holde seg våken. I ekstreme tilfeller har man hørt om de som ikke tar seg tid til en do pause en gang, man kan tenke seg hvordan det gikk. Disse menneskene jeg kjenner har blitt noen skygger av seg selv. Ikke kan de kommunisere og holde en dialog gående med noen som helst. De er sjenerte og gjemmer seg nesten når noe levenede nærmer seg. Trist å se, for det er ikke bare det sosiale som tar skade av dette, ikke får man seg jobb, eller fullfører skole gang. Man kan da umulig finne en partner. Nå skal ikke jeg si at sistnevnte er umulig da mitt søskenbarn nå har greid å fått to barn med to menn hun har møtt gjennom dette spillet. Da reiser man lande grenser for sin web-kjæreste. Kjenner jeg blir klein av tanken. Dette var jo vel absolutt ikke hensikten med internett, at man skulle slutte seg til seg selv, melde seg ut av livet og bare visne bak en skjerm og dø med firkantede øyne. Det er jo egentlig litt ironisk, at det er det som skjer her i disse nettsamfunnene, når de egentlig ble laget for å skape flere sosiale samfunn, hvor man skulle lære seg, bli flinkere å konversere. Den gang ei.
Hvordan dette vil utarte seg i fremtiden vil bli veldig spennende. Jeg tror nok internett har mange spennende opplevelser i vente, men at noen ting ikke vil bli som man først ønsket og som var hensikten det er jeg sikker på. Nå er jo alle på nett, litt for tilgjengelige spør du meg. Man blir så vandt med det. Og når man da av og til, noen ganger velger å ikke være tilgjengelig i det hele tatt så går man gjerne ut ifra at noe er galt, dette er feil, noe har skjedd. Kan man ikke bare få være seg igjen, sånn som før mobilen og datamskinen? Det virker som at det er forventet at man skal ha både MSN og facebook. Har du ikke det så må du ha en grunn for det. “Alle har jo det”. Det som er litt gøy er jo at det er jo veldig mange som har det, og det er ikke lenger begrenset til “ungdommen”, men man treffer foreldre og besteforeldre også inne på FB. Noe som gjør at man ikke føler lenger at internett mediet er “ungdommens medium”, men et allemanns eie. Og det var jo det som var målet og hensikten med dette, at alle skulle ta del i den interaktive hverdagen. Og nå er det også veldig gøy å se at skolen tar blogg verden inn i pensum og lar den bli en del av skolehverdagen. GØY!
Bloggpost 2
Nå skulle vi finne frem til en blogg vi gjerne har fulgt en stund og liker. Denne bloggen jeg har valgt ut av en knippe blogger jeg er “avhengig” av er denne den som kanskje gir bloggverden mening. Det er så masse rart å lese rundt om og jeg må inrømme at jeg sluker alt rått. Jeg kan underholdes av en flue. Om noen poster et innlegg hvor de skriver om en fantastisk hårkur eller om det er Røde kors sin innsats i Haiti, jeg leser og underholdes. Men denne bloggen, den er spesiell. Den fanger meg og tar meg inn i et annet univers, hvor jeg ikke kan forstå, men gjerne vil. Jeg føler meg liten i en verden som er mer kompleks enn jeg vil tro og jeg blir uviktig i den store sammenhengen.
http://sinober.blogg.no – Regine Stokke- Face your Fear.
Her møter vi bloggeren og 17 åringen Regine Stokke som for 1 år og 4 måneder siden fikk diagnosen MDS/AML. Noe jeg ikke skal sette meg inn i nå hva er for noe, men jeg vet såpass at det er en form for kreft. Hun deler sine opplevelser,tanker og følelser i denne tunge og skremmende tiden. Hun gir livet et helt annet perspektiv og man ser at de tingene som vi trodde betydde noe blir totalt ubetydelig når man sånn som Regine står ansikt til ansikt med døden. Vi er med i oppturene og nedturene. Jeg gråter mye når jeg leser Regines tanker, jeg føler smerte for henne og lurer på hvorfor sånne ting skjer med en ung, sterk jente på 17 år. Hun hadde så mange drømmer, planer og ting som hun ville gjøre før hun var ferdig med livet. Noe Regine aldri fikk da hun 3. Desember var så sliten av alt og kroppen ga etter. Og med ett var et forbilde, en sterk ungdom og et håpefullt menneske revet vekk fra dette livet.
Og da har jeg altså kommet frem til 4 grunner hvorfor denne bloggen er interessant og leseverdig.
Grunn 1: Den er ekte, den vekker følelser og tanker. Den gir grunn for debatt, samtale og omtale. Den belyser en viktig sak for mer enn bare Regine. Det finnes mange der ute med samme problemer og tanker.
Grunn 2: Den skaper et nettverk, et samhold. Ikke bare mellom andre med samme sykdom, men også vi tilskuere gir Regine den støtte og det håpet hun trenger for å fortsette og kjempe. Regine finner trøst i oss og vi får nye holdninger og verdier å huske på i hverdagen.
Grunn 3: Et kjent faktum er at helsetjenesten i Norge godt kunne fungert bedre. De som trenger økonomisk støtte og riktig medisin får det ikke, og de som ikke trenger det får det. Denne bloggen engasjerer mange og gir saken omtale. Media kan se rett inn i pasientens verden og kan komme med en sak om akkurat hennes problemer i møte med helse Norge (noe som ble gjort).
Grunn 4: Spenningen. I mange tidsaldre har vi vært fan av spennings romaner, tragedier og drama. Dette blir kanskje litt feil å si i denne sammenhengen, men man kan ikke komme foruten at denne bloggen var spennende. Er hun bedre idag? Virker medisinen som den skal? Hun er fortsatt i live? Man håper og engasjerer seg i hennes sak. det er en tragedie, men håpet og spenningen om at Regine skal bekjempe dette driver oss til å besøke siden gjevnlig.
Nå er det veldig trist, urettferdig og forferdelig at dette fikk den slutten den fikk. Regine fortjente livet og alt det fantastiske ved det. Hun kjempet en tapper kamp. Og det var mange lys som brant for henne den 3. Desember. En fantastisk jente, fantastisk medmenneske og en fantastisk medblogger. Savnet.
Hverdagen roper, bokstavelig talt.
Iløpet av disse to ukene hjemme på landet hadde jeg nesten glemt hvor irriterende det er å bo midt i lyskrysset i elvegata, et steinkast ifra en døgn åpen bensin/råne stasjon og sånn ca den mest traffikerte bussruta i verden. Det føles slik iallefall når jeg vekkes mandags morgen klokka 7.00 av brummende busser rett utenfor soveroms vinduet som står på rødt i universets treigeste lyskryss. Hverdagen kaller, noe tidligere enn jeg kan venne meg til. Men så er jo ikke samboerene min lette på tærne heller idet de løper rundt i kaos hver morgen.
Det var igrunn godt å komme seg på skolebenken igjen, å vite at ting går sin gang. Utrolig nok. Og jeg må si at denne terminen ser fagene veldig spennende ut, og ikke uten grunn liker jeg akkurat dette faget spesiellt mye. Jeg har selv hatt noen blogger tidligere som var utrolig gøy. Det er noe med det å skrive for å så “invitere” hele verden til å lese. Spenningen og responsen gjør det hele veldig attraktivt. Liker vel å eksponere meg, til en viss grad da selvfølgelig. Når det er sagt så var ikke min far særlig fornøyd med mine noe ironiske innlegg, da jeg helt og holdent tror han ikke aner hva sarkasme er, og om han vet det så har han bevisst bestemt seg for at det vil han ikke ta noen del i. Men så var det jo andre som likte det jeg skrev veldig godt igjen, og det er jo motivasjon. Må si jeg liker å skrive, men det er lenge mellom hver gang jeg kommer med gullkorn, men når de først kommer så er det veldig gøy. Da leser jeg gjerne min egen tekst å ler. Jeg er jo litt morsom innimellom, og alle de gangene jeg ikke er det blir det muligens litt kleint. Men man lærer.
Nå den første oppgaven; Hva ønsker jeg å få ut av kurset, og hvordan skal jeg nå det målet?
Jeg driver enda å prøver finne ut hva jeg vil bruke dette til, for det er ikke bare enkelt. Men er det noe jeg har funnet ut så er det at jeg har valgt rett kurs. Dette fanger intressen min og gjør at jeg reflekterer og tenker gjennom det jeg lærer og bruker det aktivt i det daglige. Jeg tar ofte meg selv i å si “du vet du at” og så kommer det et eller annet faglige uttrykk og fakta som ikke er av intresse for de andre rundt meg. Søstra mi ser på meg som om at jeg har to neser og skjønner at nå, NÅ har søstra funnet sin passion. Gøy!
Så det jeg vil med dette akkurat nå er å suge i meg det jeg kan av kunnskap, leke meg med det jeg lærer å ha det gøy med det. Så må jeg bare se hva som fanger meg etter hvert og bare følge det som opptar meg. Og da er dette et veldig veldig bra utgangspunkt! Jeg har iallefall blitt veldig glad i de nye sosiale mediene, og da er det spesiellt blogger som fasinerer meg. Det er noe med det at man kan få tilgang til andre menneskers tanker og hverdagslige utfordringer. For er det noe verden trenger så er det å se at den ikke kun eksisterer av super pene, tynne, suksessfulle og rike mennesker. For det er jo tross alt en brøkdel av verdens befolkningen som faktisk er det. Derfor vil dette åpne for mer virkelighet og kanskje vil det gjøre at vi “vanlige” også kan føle at vi ikke er alene om det å slite med jobb, penger, juleflesket og håret. Det finnes flere av oss. Hurra for det!!!
